Joma Gruver med tilhørende boligfelt

Grong gruber A/S ble offisielt åpnet i den 12.september 1972. Etter mange års pause ble dette starten på en ny og viktig gruveperiode i Røyrvik. Ved etableringen var det fire like store eiere: Elkem A/S, A/S Årdal og Sunndal Verk, A/S Sydvaranger og A/S Sulitjelma Gruber. Det finske gruveselskapet Outokumpu overtok rundt 1980 og solgte etter noen år videre til Norsulfid. Gruva ble etter hvert en av Nord-Europas mest moderne gruver. Kobber og sink var hovedprodukter. Etableringa førte til utbygging av Røyrvik sentrum, og gruva ble hjørnesteinsbedriften i kommunen med 150 ansatte på det meste.

I 1998 ble gruva nedlagt. I løpet av 26 år med gruvedrift var nesten dobbelt så mye malm tatt ut av Jomafjell som i løpet av 333 år på Røros. Til sammen ble det tatt ut 11,3 millioner tonn råmalm i Joma.

 

 

 

I dag står fortsatt de store industribygningene fra Grong Grubers virksomhet i Joma igjen. De er typiske industribygg bygget på 1970-tallet i rødt og grått, materialene som er benyttet er hovedsakelig aluminium og betong. Til venstre står administrasjonsbygningen, deretter gruveinngangen og så et oppredningsverk.

 

 

 

 

Administrasjonsbygningen er en rød rektangulær bygning med flatt tak. I 1. etasje var det omkledningsrom og garderobe for gruvearbeiderne. I 2. etasje var det kontorer. Ved siden av administrasjonsbygningen er inngangen til gruven. Den ser ut som en garasje i betong med aluminiumsport og en rød list der det flate taket begynner. Inne i gruva var det både en stor matsal, sveiseverksted og mekanisk verksted, samt ca to mil med bilvei.'

Dernest kommer oppredningsverket. Dette er den høyeste bygningen på området, med fire etasjer. I 1. etasje var det laboratorium, i 2. etasje matsal og kontorer, 3. etasje kontorer og i 4. etasje kontrollrom/ driftsentral og kontor, i tilegg til selve oppredningen som gikk over flere etasjer. På baksiden av dette bygget, på toppen av fjellet, kaldt ”silotoppen”, sto det siloer som tok i mot stein fra gruva. Dette materialet ble fraktet videre til oppredningsbygget for finknusing og foredling, dernest ble det ferdige produktet lagret på nye siloer igjen før det ble fraktet ut fra industriområdet på Joma. På baksiden av oppredningsbygget kan man se konstruksjonen for frakting av stein fra gruva og til oppredningsbygget. Avfallet fra oppredningsbygget ble dumpet i vannet utenfor gruva.

Midt på plassen står det et verkstedbygg som fortsatt er i bruk i dag. Når gruva var i drift var det ambulanse stasjonert her. I dag står garasjen igjen.

 

 

 

Boligfeltet i Røyrvik er et atypisk gruveboligområde. I de eldre gruvesamfunn er ofte boliger plassert i terrenget ut fra beboerens stilling og stand. Arbeiderboligene lå nederst i terrenget og jo høyere opp, jo høyere stilling i gruva. Dette kan vi se eksempel på i Skorovatn, Namsskogan.

 

 

 

 

I Røyrvik var det annerledes. Boligfeltet ble bygd på 1970-tallet og det kan se ut til at samfunnstrendene omkring økt demokratisering og målsettinger om mindre klasseskille har satt preg på området. Fortsatt var det gruveselskapet som eide alle boligene, og fortsatt var det tre- fire typer bolighus som ble tildelt ut fra stilling i gruva.

 

 

 

 

 

 

Den store forskjellen er imidlertid plasseringen av bygningene. Her er ikke samme type boliger samlet, men boligene er plasserte vilkårlig i boligfeltet, slik at avdelingslederboliger og arbeiderboliger ligger side om side. Direktørboligen har imidlertid en sentral plassering: I høyden, med god utsikt, og midt imellom de to sløyfene som dannes av veiene gjennom boligfeltet. Alle boliger i boligfeltet var malt brun, grønn eller rød.

 

 

 

 

 I nær tilknytning til boligfeltet med eneboliger ligger hybelhuset, der mange gruvearbeidere bodde i kortere eller lengre perioder. Der var det felles kjøkken og oppholdsrom og ansatt kokk. Hver morgen kl 06.00 gikk gruvebussen fra Røyrvik sentrum til Joma, gruva. Skiftgangene var fra kl 06.30 - 14.00 og fra kl 14.00 til 21.30. I oppredninga var det de første årene tre skift, fem dager i uka, men det ble seinere utvidet til fem skift, døgnkontinuerlig, sju dager i uka.

Etter nedleggingen av gruva i 1998 ble boligene solgt til private. Etter den tid er mange hus blitt renovert og modernisert. Likevel er, så langt, det karakteristiske særpreget ved gruveboligfeltet bevart.

 

Kilde    Anne Bjørg Evensen Svestad    Røyrvik kommune