Ishuset på Hortaværet

 

Hortavær er en perle lengst nord i Nord-Trøndelag som har sin helt spesielle historie å fortelle mht kystkultur, næringsaktivitet og natur.

Hortavær i Leka kommune er et fraflytta fiskevær med to bebygde hovedøyer (Vågøya og Burøya) og mer enn 300 øyer. Her har det bodd et 100-tals mennesker, og mye av bebyggelsen er tatt vare på. Hortavær var et aktivt samfunn med fiskeri og ærfugldrift som hovednæring. Med sin beliggenhet har Hortavær helt til i dag vært en viktig hvilehavn for aktører i fiskerinæringen. Kystverket hadde i sin tid ansvaret for ishuskaia. Både ishuset og kaia forfalt etter fraflyttingen på 60-tallet, og kaia forsvant til slutt.

 

 

Hortavær Vel har gjennom flere år jobbet for å ta vare på kulturhistorien til Hortavær, og har lagt ned betydelig dugnadsarbeid. Ishuset og skolen/bedehuset er restaurert.

 

Ishuset

I august 1948 fikk styret i fylkesfiskerilaget søknad om statsstøtte til bygging av ishuset på Hortavær. Kort tid etter ble ishuset reist som murhus. Bygget hadde en lagerkapasistet på 130 m3 is og arbeidsrom med vaskekar basert på typetegninger.    

Ovenfor ishuset var det en ishusdam.

 

 

  

På Horta var denne laget ved at det var bygd en vegg over ei kløft. Når isen ble saget ble isblokkene lagt i ei renne slik at de gled ned til ishuset. Ishusene var et framskritt i arbeidet med å få solgt fisken med best mulig kvalitet. Som det går fram av vedlagte faksimille fra fiskarsoga var det etter hvert et nett av slike ishus. Omkring 1970-80 tallet hadde nok teknologien innhentet ishusene og de ble etter hvert ikke lenger brukt.

 

Jarl Anker Hanssen 88 år, fisker fra Hortavær forteller:

 

Etter at det ble bevilget midler til et ishus på Hortavær, satt man i gang med å ordne tomt og ishusdam. Tomta var felles for alle brukerne på Burøya. Det tok sikkert et år eller to før huset var i drift. Isen ble saget i ishusdammen og sendt nedover i ei trerenne til ishuset. Ishuset var eid av Hortavær fiskerlag og alle medlemmene var med på saging av is. På grunn av det milde klimaet var det egentlig sjelden at de fikk til is som var stort mer enn 10 cm tykk. Hortavær ligger utenfor 0-isotermen, dvs ingen måneder i året har snitttemperatur under 0 grader. Utenfor ishuset var det ei kai der ganske store båter kunne legge til. I sesongen kom det oppkjøpere som leide huset og tok i mot fangster. For å få nok is til fisken hadde de gjerne med seg blokker av is i tillegg som de satte i ishuset. Det var et rom i ishuset som var ekstra godt isolert der isen kunne holde seg til langt ut på sommeren/høsten.

I svar viktig for at fisken skulle holde seg best mulig til den var forbrukerne i hende. Fiskarlagenes innsats angående ishus var med tanke på kvalitet på fisken fra fiskefeltene til forbruker. Derfor måtte det bygges ishus mange steder. I Leka kommune var det ishus blant annet ved Leknesbukta, Solsem og Gutvik i tillegg til Horta.

 I sesongen var det flere som arbeidet med henging av spesielt storsei på hjellene ved ishuset. Ishuset er et solid murhus, men etter at bruken opphørte råtnet taket i stykker. De siste årene er huset restaurert og framstår igjen som i gamle dager.

Tidligere var det private oppkjøpere på Hortavær, en på Burøya og en på Vågøya. De hadde egne ishus på bryggene som de brukte til fisken de kjøpte. Min far, Haldor kjøpte fisk på Horta og eksporterte det videre blant annet til England. Vi brukte en dam like ved husene samt at de dro til Ørnholmen og saget is i en dam der. Når de skulle gjøre det, måtte de være 8 mann.

Da folket flyttet fra Hortavær etter statens fraflyttingsprogram. Alle fikk fraflyttingstilskudd slik at staten skulle slippe å bygge ut infrastruktur på slike steder. Horta hadde på den tiden 70-80 innbyggere, 13 husstander og egen skole/bedehus på 1960-tallet, ble bruken av ishuset avsluttet (ca. 1970?) og huset forfalt.

 

 

 

Om etablering av moderne ishus i sin tid på Nord-Trøndelags kysten:

 

Fiskarsoga for Nord Trøndelag av Sigurd Krekling fra 1950

 

Kilde      Arnfinn Holand   Leka kommune